Tanketrening
Skrevet av: Silje Karine Moe
For noen dager siden svømte jeg fra strandkanten og ut til ei flytebrygge 10-12 meter lenger ute, i ei vik i Norge. Jeg rakk ikke bunn med føttene mine, rundt meg og under meg var alt svart, og jeg hadde ikke kontroll med omgivelsene mine. Hva som helst kunne skje. Jeg visste jo ikke hva som rørte seg under overflaten?
Det var i hvert fall det jeg hadde tenkt, om denne episoden fant sted for kun kort tid siden. Forskjellen på denne opplevelsen og min tidligere befatning med havet, var at denne gang var det helt greit! Nei! Mer enn greit! Det var fantastisk!
Jeg var god i svømming på skolen. Klassens beste på 1000 meter fri, faktisk! Det var enkelt. Vannet var klart, og det var innrammet av hvite og lyseblå fliser. Alt var oversiktlig og fint, og jeg kunne puste mens jeg svømte. På den måten kunne all fokus være rettet mot svømmingen, og ikke mot frykt for det som eksiterte eller ikke eksisterte i vannet omkring meg.
Jeg har ikke alltid hatt frykt for havet. Da jeg var barn, og helt frem til jeg var 15 år, elsket jeg sjøen. Jeg badet masse, og lekte i småbåt hver sommer. Jeg husker spesielt godt hvor gøy det var å hoppe i bølgene etter hurtigbåten. Spenningen når vi speedet opp båten og satt stø kurs mot bølgene. Adrenalinet. Seieren og mestringsfølelsen etter å ha manøvrert båten gjennom det ukontrollerbare.vrert b
Vendepunktet
Sommeren før jeg fylte 16, var jeg i båt sammen med noen venner. Jeg lå i baugen og solte meg, da kryssende bølger fikk båten til å endre retning ganske plutselig. Jeg falt i sjøen og fikk nærkontakt med propellen. Jeg kunne merke at noe var borti meg, som en kattunge som klorer forsiktig under lek, men jeg kunne ikke kjenne smerte. Kroppen min snurret rundt og rundt under vann i noe som føltes som en evighet, helt til jeg gradvis registrerte at sjøen ble lysere og lysere. Den ble lysegrønn, nesten hvit på et tidspunkt, og jeg registrerte at jeg fikk hele livet mitt servert på en gang, foran meg. Alle jeg var glad i, og noen jeg ikke hadde hatt sterke følelser for før nå, var tilstede. De smilte til meg. Kjærlig. Jeg ble mer og mer avslappet med tanke på at dette var slutten, og jeg kjente på et slags behag over at jeg skulle videre, da plutselig kulden, mørket og smerten tok tak i meg, og jeg traff overflaten igjen.
Jeg lå på operasjonsbordet i flere timer for å lappe sammen kuttene fra propellen. Arrene jeg fremdeles har oppover venstrearmen minner meg om denne opplevelsen hver dag. I mange år tenkte jeg på hvor galt det kunne ha gått. Hver dag tenkte jeg på de verst tenkelige utfall og konsekvenser, og jeg ble mer og mer redd for havet. I perioder var det så galt at jeg ikke en gang kunne bade eller være i båt. Til og med ferjer var en utfordring hvis ikke sjøen lå speilblank. hvor galt det kunne ha g
Første gang jeg utfordret meg selv, ville jeg bade fra en båt som lå trygt fortøyet like utenfor en brygge. Jeg klatret ned badestigen, hadde full kontroll. Der var sandbunn, ca 3 meter ned til bunn, men lyst og oversiktlig, og jeg tenkte at nå er det visst over? Frykten har sluppet taket! Følelsen av mestring var ganske sterk, helt til JEG slapp taket - i stigen. Redselen – den irrasjonelle – kom over meg som en tsunami, og jeg begynte å hyperventilere. Tårene spratt, og hjertet banket fortere enn noen gang tidligere. Filmen ”Haisommer” gikk på repeat inne i hodet mitt, til tross for at jeg aldri har sett den.
Jeg var visst ikke klar ennå. Men hvorfor var jeg ikke det? Jeg visste jo hvor deilig det kunne være å bare legge på svøm? Og å være i båt om sommeren?!
Er jeg rasjonell eller irrasonell?
Jeg begynte så smått å analysere tankene mine i en kombinasjon av å være tilstede i dem og å observere dem, som utenifra. Jeg trente på å være objektiv til mine egne tanker og følelser. Skilte rasjonalitet fra irrasjonalitet. Delte tankene inn i hva som finnes i virkeligheten, og hva som finnes kun i tankene. Observerte og kjente på irrasjonelle følelser, og analyserte dem. Det jeg oppdaget var at alle tankene mine rundt båt, hav, sjø, tang og tare, bading og lek i vann var negative. Jeg tenkte at det var skummelt, at jeg aldri kom til å få det til. Jeg tenkte at jeg ikke hadde kontroll, og det var fryktelig skremmende. Jeg tenkte at jeg må unngå havet fordi jeg kommer til å dø der, og jeg er ikke klar for det ennå. Jeg så for meg de verst tenkelige scenarioene.
Det jeg kom frem til var at de verst tenkelige scenarioene kun var i tankene mine, og ikke i virkeligheten. Det hadde jo tross alt gått bra med meg i båtulykken? Hvordan ville det være å tenke det heller? Det gikk jo bra! Jeg overlevde! Sjøen tok vare på meg. Førte meg tilbake til livet. Men til hvilket liv? Et liv i glede, eller et liv i frykt for mine egne tanker?
Jeg valgte en annen strategi. En bevisst strategi. En strategi som skulle få havet til å bli en av mine beste venner. Kontroll? Der er noen ting man kan ha kontroll på, som hva man spiser til frokost, og så er der noen ting man ikke kan ha kontroll på, som hva som foregår under havoverflaten.
Det eneste som skjer når man prøver å ta kontroll på det ukontrollerbare er at man trigger frykt og frustrasjon. Det var ikke interessant lenger, for min del. Jeg slapp gradvis taket i det. Det ukontrollerbare får kontrollere seg selv. Jeg har ikke noe med det. Det eneste jeg kan gjøre noe med, er hvordan jeg velger å leve mitt liv. Og jeg velger et liv i glede. Med sjøen som en del av det.
Trening - tanketrening!
Jeg begynte å trene. Ikke kondisjon og spenst, men tanketrening! Jeg begynte å kjøre båt. Først sammen med andre, og så for to år siden, alene! Jeg begynte å tenke: ”Dette får jeg til, og det er gøy!” istedenfor: ”Dette kommer jeg aldri til å få til, og det er skummelt!”
Jeg bestemte meg for at hvis det er gøy å kjøre båt, så er det gøy å bade også! I sommer var jeg i Kroatia. Etter noen dager med tanketrening i strandkanten, satte jeg dykkermaske på hodet, tok sats, og åpnet øynene for det vakre som finnes under vannskorpa. Jeg padlet i kajakk, og jeg svømte på dypet. Og jeg nøt det!
For noen dager siden svømte jeg fra strandkanten og ut til ei flytebrygge 10-12 meter lenger ute, i ei vik i Norge. Jeg rakk ikke bunn med føttene mine. Rundt meg og under meg var alt svart, og jeg hadde ikke kontroll med omgivelsene mine. Hva som helst kunne skje. Jeg visste jo ikke hva som rørte seg under overflaten? - Men jeg kunne ikke ha brydd meg mindre. Det var fantastisk! Jeg gjorde det til og med to ganger, bare for å bevise for meg selv at jeg har vunnet kampen! Vunnet kampen over destruktive tanker. Kun med bevisst tanketrening! Ingen terapi, bare tanker!
I helgen skal jeg ut og seile i Oslofjorden sammen med min kjæreste! Og jeg gleder meg! Jeg gleder meg sånn som et barn gleder seg til bursdagen sin!
God helg!
Les også: